Livet er en eneste stor løgn.

Når du er liten sier folk at du kan bli hva du vil.

Når du derimot blir eldre innser du at dette ikke stemmer. Selvfølgelig kan du ikke bli modell når du veier 200kg eller bli jordmor når du spyr av nyfødte barn. Og blod, for den sakens skyld. Du kan heller ikke bli programmerer, når du ikke eier tolvmodighet eller har IQ på minst 140. For ikke å snakke om regnskapsfører. Hvordan kan du jobbe med tall dag ut og dag inn hvis hjernen din ikke henger med for fem flate? 

Når man er liten er det ikke noe ukjent fenomen at man blir skrytt opp i skyene for hver minste ting man foretar seg. "Mamma, se! Jeg har tegnet en hund!" "Å, den var fin!", svarer mamma. Når alt som viser seg på arket er en sort prikk som du trenger mikroskop for å se. Dersom man har sett på talentkonkurranser som f.eks. Idol eller X-factor, ser man mange eksempler på nettopp dette. Barn, ungdom og voksne som tror de er verdensmestre til å synge, showe eller entertaine, når alt de gjør er å drite seg ut for millioner av publikum. Barn og ungdom er for så vidt en ting. De vet jo ikke bedre, og har mest sannsynelig ikke utviklet noe som kalles selvinnsikt ennå. Men voksne? Virkelig? Disse menneskene har hørt at de er flinke hele livet og aldri fått servert sannheten til middag. Desserten derimot, har de høvlet innpå i bøtter og spann. 

Jeg nekter også å tro at foreldrene våre synes vi er de peneste skapningene i hele verden. De sier det, men det er en løgn. For let's be real! Det finnes mange pene mennesker, og selv om foreldrene dine elsker deg over alt av hele sitt hjerte, er du mest sannsynelig ikke det peneste mennesket de noen sinne har sett. Jeg for eksempel, trodde inntil noen år tilbake at jeg var verdens peneste skapning. Dette trodde jeg inntil jeg en dag var full og gransket meg selv i speilet mens jeg stjal hårspray og lipgloss på en hjemme alene fest. Jeg var sykelig opptatt av meg selv om mitt utseende, så jeg studerte speilbildet i noen minutter (en time). Plutselig slo det meg. Jeg er helt vanlig. Forstå meg rett, jeg er fornøyd med meg selv, men jeg er ikke verdens peneste jente. Og det er helt greit. Så hvorfor har jeg blitt løyet til hele livet?



Når man blir litt eldre, og forelsker seg, blir man offer for samme type løgn. Du er verdens vakreste, du er det beste som har hendt han og dere kommer til å være sammen for alltid. Bullshitt. Han har sikkert ti andre jenter han sier akkurat det samme til. Hvis du likevel velger å gå inn i rollen som frøken naiv, kjør på. Hvis ikke, bruk ungdomsårene på å bli kjent med deg selv isteden for å bruke tid på å engste deg over hvorfor du ikke får en natta sms. Mange velger å tro at den typiske "playeren" en dag vil vokse opp og bli en ekte mann. Men hva er egentlig en ekte mann? Er ikke ekte menn utro, kanskje? (Jenter er på ingen måte bedre, men siden jeg er jente velger jeg selvfølgelig jentenes parti og setter guttene i et dårlig lys.) 

Når det du trodde var de verste årene av livet ditt endelig var forbi (barnehagen, barneskolen og ungdomskolen) begynner man på videregående. Man gleder seg, som man alltid gjør til å begynne på nytt, møte nye mennesker og få en ny hverdag. Men det tar ikke lang tid før man innser at videregående er verre enn ungdomskolen. Man slipper ikke lenger unna når man leker seg med brannslokningsapparatet eller røyker ut av vinduet på klasserommet. Og man begynner å savne ungdomsskolen. Samme følelsen fikk man når man begynte på ungdomsskolen. Da savnet man barneskolen, når man kunne gjøre hva man ville og slippe unna med en liten melding med hjem (som man selvfølgelig kastet i grøfta, jeg mener i søplekassa). For ikke å snakke om når man begynte på barneskolen. Gud, som jeg savnet barnehagen. Leke mor, far og barn, spise is dagen lang og gråte hvis man ikke fikk viljen sin. Sånn er det alltid. Man setter ikke pris på det man har før det ikke er en del av hverdagen lenger.

Så begynner man å studere, og tror at man har funnet drømmeskolen. Brosjyrene du satt og leste sommeren etter videregående var så proppet av propaganda og markedsføringstriks at du mer eller mindre ble hjernevasket til å tro at det var en kjempeinvestering og ta opp studielån, selv om du ikke ante hva du skulle bli (eller så var du bare dum). Man tror at det å studere er noe helt annet enn å gå på videregående (her var man dum igjen). At man slipper å se jenter som sitter på fanget til gutter som stikker blyanten oppi rumpa på dem, og jenter som løper med hvite, utvaska singletter fra Bik Bok i korridorene og har vannkrig (tydelig inspirert av white t-shirt party som de var med på i Aya Napa sommeren 2009). Man tror også at fadderuka er verdens kuleste begivenhet, når det viser seg å være russetiden om igjen, bare verre. 

Så slutter man å studere, og tror at man får verdens kuleste jobb siden man har en bachelor eller en mastergrad. Men det får man jo selvfølgelig ikke, fordi alle andre også har en bachelor eller en mastergrad. Så da må man søke jobb, samtidig som man må betale ned på studielånet. Man er faktisk fattigere nå en man var som student. I tillegg finner man ut at man er deprimert og begynner derfor på lykkepiller. Dette fører til at man blir avhengig. Før man vet ordet av det er man narkoman. 

Neida. 

Poenget er at livet fort kan virke som en ond sirkel som aldri tar slutt. Spesielt hvis man ikke vokter seg som en ørn. 

Dersom man derimot vokter seg som en ørn, kaster naiviteten i søplebøtta (jeg mente grøfta) og tenker tanker som "Hva får jeg ut av dette?", "Hvorfor gjør jeg dette?" og "Kommer jeg nærmere målet ved å gjøre dette?", blir alt plutselig mye lettere. 

Inntil du ser den nye reklamen for tannkremen som skal gi deg hvitere tenner på én uke. 

Xoxo Guds beste barn 

(Det er også en løgn for Guds beste barn var Jesus)

4 kommentarer

Alina

31.05.2012 kl.16:58

Bra skrevet<3

Veronica

31.05.2012 kl.17:03

Jeg føler positiviteten strømme igjennom hele innlegget her :p Haha.. Genialt skrevet.

Ida

31.05.2012 kl.17:19

Det er faktisk slik at veldig mange foreldre faktisk synes at barnet sitt èr den vakreste skapningen på jord. Og har man møtt noen som man blir sinnsykt forelsket i, så blir vedkommende faktisk verdens peneste i vedkommedes øyne... Men jeg forstår hva du mener altså, og når det gjelder å lyge til barna så de tror de er verdens beste, så synes jeg det blir helt feil!

Men jeg ble veldig glad av å lese dette innlegget, for nå innser jeg at jeg ikke er så pessimistisk og kynisk som jeg trodde :p

Guds beste barn

31.05.2012 kl.17:25

Kjære, Ida!

Mennesker som ikke klarer å lese mellom linjene rådes til å holde seg unna denne bloggen. Dette er en blogg full av ironi, sarkasme og spesiell (i mine øyne intelligent) humor. (Trodde jeg hadde advart mot dette før?) Mamma vil også mene at jeg er den vakreste i verden, og dette setter jeg på spissen. Vi har tydeligvis ikke lik humor, og det er helt greit :)

Ha en fin dag videre!

Xoxo Guds beste barn

Skriv en ny kommentar

Guds beste barn

Guds beste barn

21, Oslo

Jeg skriver om ting som irriterer meg i samfunnet. Med andre ord mennesker og meg selv. PS: Man må ikke jobbe for å tjene penger. Det er en løgn.

Kategorier

Arkiv

hits