Hva skal du bli når du blir stor da, Mari?

Dette er et illustrasjonsbilde av meg selv, syv år gammel (Ja, jeg er inspirert av tegnehanne, og ja, jeg vet jeg suger). Jeg har aldri vært normal, og det kommer vel sikkert ikke som noe sjokk at jeg ikke har hatt noe problem med å ikke være normal heller. For hvorfor tilstreber vi å være det vi mennesker omtaler som normal? Man skulle da heller tro at det var om å gjøre å være rar, spesiell eller grønn. Ja? Hvor mange grønne mennesker ser du per dag, liksom? Ingen. Men normal? Virkelig? Av alle de kule tingene man kan være, så streber altså 95% av verdens befolkning om å bli nettopp dette. Vet dere egentlig hva ordet normal betyr? Regelrett. Forskriftsmessig. I henhold til normen. Gjennomsnittelig. 

Zzzzzzzzz. Beklager, jeg sovnet. Dette var i utgangspunktet ikke en tekst som skulle handle om normalitet i adferd, men når jeg sitter med en kald øl i den ene hånden og lana del rey på full guffe, får jeg lyst til å ta på meg mine neon rosa Dr.Martens (som jeg har lånt bort til en kjendis venn), min zebra kåpe (som er lånt av en kunstmaler i helgen) og den lilla parykken (som ligger på kostymerommet til NRK for øyeblikket). 

Det er rart å tenke tilbake på hvordan synet på verden forandrer seg med årene. Når man er barn er verden fortsatt spennende. Alt må utforskes og testes på alle tenkelige måter. Drømmene er store og alt virker gjennomførbart og realistisk. Når man derimot blir eldre, tar realisten i deg plass. Den borer seg gjennom deg, kutter deg opp i små biter, for så å sette deg sammen igjen. Det at du en gang trodde du skulle bli popstjerne, er nå bare en tanke du skyver til side, og fnyser av mens du tar en slurk av kaffekoppen. Familien din, vennene dine og samfunnet har påvirket deg mer en du har vært klar over, og på et punkt i livet vet du ikke lenger hvem du er. Det er da du må åpne øynene, og utforske verden på nytt.

Hvem er du? Hva liker du? Hvordan ser du på verden?

Hvem er det du egentlig er? Det høres så skummelt ut. Mange vet ikke. Mange vet. De som vet det lykkes som oftest, mens de som ikke vet det kan sammenliknes med en desiliter vann i bolledeignen. Det gjør ikke noe visst desiliteren ikke er der, men det gjør ikke noe hvis den er der heller. Når du imidlertid har funnet svaret på disse spørsmålene, finner du også ut at drømmen er like gjennomførbar som den var da du var syv år og tegnet lilla mennesker, rosa stjerner og røde frosker. Det handler om å tørre å slippe deg selv fri, tillate deg selv å gjøre de tingene du føler er riktig og å gjøre de tingene som gjør det glad. Det er derfor jeg skriver. Og det er derfor jeg dør om jeg ikke kommer inn på Westerdals. 

Xoxo Guds beste barn

3 kommentarer

COOL HOLIDAY

24.05.2012 kl.12:15

Super blogg :D

Bamboneyeho

24.05.2012 kl.12:31

Artig tegning og morsomt lesning...da er vi to som er rare og trives godt med det:=) Kos dæ videre!

Veronica Holmen

24.05.2012 kl.13:25

bra skreve :-)

hadde blitt glad for en kommentar tilabke :-)

Skriv en ny kommentar

Guds beste barn

Guds beste barn

21, Oslo

Jeg skriver om ting som irriterer meg i samfunnet. Med andre ord mennesker og meg selv. PS: Man må ikke jobbe for å tjene penger. Det er en løgn.

Kategorier

Arkiv

hits