Livet er en eneste stor løgn.

Når du er liten sier folk at du kan bli hva du vil.

Når du derimot blir eldre innser du at dette ikke stemmer. Selvfølgelig kan du ikke bli modell når du veier 200kg eller bli jordmor når du spyr av nyfødte barn. Og blod, for den sakens skyld. Du kan heller ikke bli programmerer, når du ikke eier tolvmodighet eller har IQ på minst 140. For ikke å snakke om regnskapsfører. Hvordan kan du jobbe med tall dag ut og dag inn hvis hjernen din ikke henger med for fem flate? 

Når man er liten er det ikke noe ukjent fenomen at man blir skrytt opp i skyene for hver minste ting man foretar seg. "Mamma, se! Jeg har tegnet en hund!" "Å, den var fin!", svarer mamma. Når alt som viser seg på arket er en sort prikk som du trenger mikroskop for å se. Dersom man har sett på talentkonkurranser som f.eks. Idol eller X-factor, ser man mange eksempler på nettopp dette. Barn, ungdom og voksne som tror de er verdensmestre til å synge, showe eller entertaine, når alt de gjør er å drite seg ut for millioner av publikum. Barn og ungdom er for så vidt en ting. De vet jo ikke bedre, og har mest sannsynelig ikke utviklet noe som kalles selvinnsikt ennå. Men voksne? Virkelig? Disse menneskene har hørt at de er flinke hele livet og aldri fått servert sannheten til middag. Desserten derimot, har de høvlet innpå i bøtter og spann. 

Jeg nekter også å tro at foreldrene våre synes vi er de peneste skapningene i hele verden. De sier det, men det er en løgn. For let's be real! Det finnes mange pene mennesker, og selv om foreldrene dine elsker deg over alt av hele sitt hjerte, er du mest sannsynelig ikke det peneste mennesket de noen sinne har sett. Jeg for eksempel, trodde inntil noen år tilbake at jeg var verdens peneste skapning. Dette trodde jeg inntil jeg en dag var full og gransket meg selv i speilet mens jeg stjal hårspray og lipgloss på en hjemme alene fest. Jeg var sykelig opptatt av meg selv om mitt utseende, så jeg studerte speilbildet i noen minutter (en time). Plutselig slo det meg. Jeg er helt vanlig. Forstå meg rett, jeg er fornøyd med meg selv, men jeg er ikke verdens peneste jente. Og det er helt greit. Så hvorfor har jeg blitt løyet til hele livet?



Når man blir litt eldre, og forelsker seg, blir man offer for samme type løgn. Du er verdens vakreste, du er det beste som har hendt han og dere kommer til å være sammen for alltid. Bullshitt. Han har sikkert ti andre jenter han sier akkurat det samme til. Hvis du likevel velger å gå inn i rollen som frøken naiv, kjør på. Hvis ikke, bruk ungdomsårene på å bli kjent med deg selv isteden for å bruke tid på å engste deg over hvorfor du ikke får en natta sms. Mange velger å tro at den typiske "playeren" en dag vil vokse opp og bli en ekte mann. Men hva er egentlig en ekte mann? Er ikke ekte menn utro, kanskje? (Jenter er på ingen måte bedre, men siden jeg er jente velger jeg selvfølgelig jentenes parti og setter guttene i et dårlig lys.) 

Når det du trodde var de verste årene av livet ditt endelig var forbi (barnehagen, barneskolen og ungdomskolen) begynner man på videregående. Man gleder seg, som man alltid gjør til å begynne på nytt, møte nye mennesker og få en ny hverdag. Men det tar ikke lang tid før man innser at videregående er verre enn ungdomskolen. Man slipper ikke lenger unna når man leker seg med brannslokningsapparatet eller røyker ut av vinduet på klasserommet. Og man begynner å savne ungdomsskolen. Samme følelsen fikk man når man begynte på ungdomsskolen. Da savnet man barneskolen, når man kunne gjøre hva man ville og slippe unna med en liten melding med hjem (som man selvfølgelig kastet i grøfta, jeg mener i søplekassa). For ikke å snakke om når man begynte på barneskolen. Gud, som jeg savnet barnehagen. Leke mor, far og barn, spise is dagen lang og gråte hvis man ikke fikk viljen sin. Sånn er det alltid. Man setter ikke pris på det man har før det ikke er en del av hverdagen lenger.

Så begynner man å studere, og tror at man har funnet drømmeskolen. Brosjyrene du satt og leste sommeren etter videregående var så proppet av propaganda og markedsføringstriks at du mer eller mindre ble hjernevasket til å tro at det var en kjempeinvestering og ta opp studielån, selv om du ikke ante hva du skulle bli (eller så var du bare dum). Man tror at det å studere er noe helt annet enn å gå på videregående (her var man dum igjen). At man slipper å se jenter som sitter på fanget til gutter som stikker blyanten oppi rumpa på dem, og jenter som løper med hvite, utvaska singletter fra Bik Bok i korridorene og har vannkrig (tydelig inspirert av white t-shirt party som de var med på i Aya Napa sommeren 2009). Man tror også at fadderuka er verdens kuleste begivenhet, når det viser seg å være russetiden om igjen, bare verre. 

Så slutter man å studere, og tror at man får verdens kuleste jobb siden man har en bachelor eller en mastergrad. Men det får man jo selvfølgelig ikke, fordi alle andre også har en bachelor eller en mastergrad. Så da må man søke jobb, samtidig som man må betale ned på studielånet. Man er faktisk fattigere nå en man var som student. I tillegg finner man ut at man er deprimert og begynner derfor på lykkepiller. Dette fører til at man blir avhengig. Før man vet ordet av det er man narkoman. 

Neida. 

Poenget er at livet fort kan virke som en ond sirkel som aldri tar slutt. Spesielt hvis man ikke vokter seg som en ørn. 

Dersom man derimot vokter seg som en ørn, kaster naiviteten i søplebøtta (jeg mente grøfta) og tenker tanker som "Hva får jeg ut av dette?", "Hvorfor gjør jeg dette?" og "Kommer jeg nærmere målet ved å gjøre dette?", blir alt plutselig mye lettere. 

Inntil du ser den nye reklamen for tannkremen som skal gi deg hvitere tenner på én uke. 

Xoxo Guds beste barn 

(Det er også en løgn for Guds beste barn var Jesus)

Tortur sommer.

Hadde jeg vært en klut, kunne man vridd meg opp.

Klimaet gjør meg så svett at jeg renner. Jeg drukner nærmest i min egen kroppssvette. Nei, jeg klager ikke. Jeg bare informerer. For å være helt ærlig så er jeg ikke vandt til denne typiske Oslo sommeren (med andre ord, tortur sommeren). Der jeg er oppvokst har vi tilgang på noe som kalles strender. Strender er områder med sand (i Norge er ofte sanden byttet ut med spisse steiner og skjell som du skjærer deg på hvis du ikke bruker badesko) og noe som kalles vann. Nærmere bestemt Oslo fjorden. Hvor spesielt er ikke det? At det ikke finnes en eneste strand i Oslo når du kan stikke foten din i Oslo fjorden hvis du tilfeldigvis tar deg en is nede på Aker Brygge? 

På disse magiske strendene er en vanlig aktivitet noe som kalles bading. Da tar man på seg badeskoene, går ned til vannet og gjør noe vi kaller å "legge seg på svøm". Noen ganger blir badeskoene borte under aktiviteten, andre ganger ikke. I vannet kan man ha hodet under vann og lete etter krabber og skjell, eller så kan man ha hodet over vann. Hvis man har hodet over vann kan en passende aktivitet være å kaste ball eller å spille ping-pong. Er man heldig, finnes det også et stupebrett på stranden. Da kan man hoppe, stupe eller for de litt mer erfarne - ta trippel salto ned i vannet. 

Et vanlig fenomen er også å ha med seg niste på stranden. Nisten består ofte av påsmurte brødskiver med baconost, solbærsaft og litt vannmelon/goldfish. Nisten konsumeres alltid etter man har badet, da man som barn lærer at man kan drukne dersom man bader rett etter man har spist. For å holde nisten kjølig, oppbevares den i noe vi kaller en kjølebag. Denne settes alltid under et tre i skyggen. Det er vanlig å ha med seg magasiner, aviser eller bøker for å fremstille seg selv som en kulturell eller intellektuell person. Disse fungerer som rekvisitter, og ligger synlig ved siden av campingstolen/stråmatta. Det man imidlertid bruker tiden på når man ikke bader, fisker krabber, stuper eller smører seg inn med hjemmelagd solkrem, er sladring. 

Man sladrer om alt fra hvor fæl nabokjerringa ser ut med den nye permanenten, hvor stygg rødfargen på det nymalte huset til Larsen ser ut og hvor dårlig stellt det er i hagen til Fru Olsen. Man mobber de andre på stranda. Ofte går mobbingen ut på å rakke ned på de som ikke kan stupe, ikke tør å hoppe fra ti-meteren eller de som ikke lærte å svømme før de ble fem år. Alle på stranda synes dette er en passende, trivelig og effektiv måte å overleve varmen på. Dersom man imidlertid blir for varm, er det lov å sette seg i skyggen, men da får man ikke lov til å være med på sladringa. 

I Oslo fungerer tydeligvis sommeren på et helt annet vis. Jeg har kommet frem til en konklusjon om at Oslo mennesker må være født med et innebygd kjøleapparat, da de ikke eier behov for verken vann eller strand. Oslo mennesker synes det er helt greit å ligge på en gressplen hele dagen og steke. De fleste har heller ikke hørt om badesko, badedrak, dykkebriller og kjølebag. Et vanlig antrekk for et Oslo menneske er dongri shorts (???), BH (???) og converse (???). De har ofte med seg et håndkle eller pledd til seg selv (her er det ikke snakk om å dele med andre, evt. ta med en campingstol ekstra for å tilby dersom det kommer en bekjent). De har også med seg magasiner, aviser eller bøker som de, wait for it, LESER (!!!). En annen aktivitet som er mye utbredt i Oslo er å høre på musikk. Noen har med høytalere som de kobler til telefonen, andre plugger inn ørepropper. Der jeg kommer fra ville dette blitt sett på som uhyre arrogant og jappete oppførsel.

Når det gjelder niste, har Oslo mennesker et helt annet syn på næring. De jogger bare ned på Rimi hvis de blir sultne og kjøper seg en engangsgrill (???), pølser, pølsebrød og ketshup hvis de blir sultne. Hvis ikke de gidder, kjøper de seg en is eller en wienerpølse (???) i kiosken. 

Man får vel bare følge strømmen. Jeg får gå til anskaffelse av et bankkort og en mobiltelefon jeg også. 

Xoxo Guds beste barn

Hva skal du bli når du blir stor da, Mari?

Dette er et illustrasjonsbilde av meg selv, syv år gammel (Ja, jeg er inspirert av tegnehanne, og ja, jeg vet jeg suger). Jeg har aldri vært normal, og det kommer vel sikkert ikke som noe sjokk at jeg ikke har hatt noe problem med å ikke være normal heller. For hvorfor tilstreber vi å være det vi mennesker omtaler som normal? Man skulle da heller tro at det var om å gjøre å være rar, spesiell eller grønn. Ja? Hvor mange grønne mennesker ser du per dag, liksom? Ingen. Men normal? Virkelig? Av alle de kule tingene man kan være, så streber altså 95% av verdens befolkning om å bli nettopp dette. Vet dere egentlig hva ordet normal betyr? Regelrett. Forskriftsmessig. I henhold til normen. Gjennomsnittelig. 

Zzzzzzzzz. Beklager, jeg sovnet. Dette var i utgangspunktet ikke en tekst som skulle handle om normalitet i adferd, men når jeg sitter med en kald øl i den ene hånden og lana del rey på full guffe, får jeg lyst til å ta på meg mine neon rosa Dr.Martens (som jeg har lånt bort til en kjendis venn), min zebra kåpe (som er lånt av en kunstmaler i helgen) og den lilla parykken (som ligger på kostymerommet til NRK for øyeblikket). 

Det er rart å tenke tilbake på hvordan synet på verden forandrer seg med årene. Når man er barn er verden fortsatt spennende. Alt må utforskes og testes på alle tenkelige måter. Drømmene er store og alt virker gjennomførbart og realistisk. Når man derimot blir eldre, tar realisten i deg plass. Den borer seg gjennom deg, kutter deg opp i små biter, for så å sette deg sammen igjen. Det at du en gang trodde du skulle bli popstjerne, er nå bare en tanke du skyver til side, og fnyser av mens du tar en slurk av kaffekoppen. Familien din, vennene dine og samfunnet har påvirket deg mer en du har vært klar over, og på et punkt i livet vet du ikke lenger hvem du er. Det er da du må åpne øynene, og utforske verden på nytt.

Hvem er du? Hva liker du? Hvordan ser du på verden?

Hvem er det du egentlig er? Det høres så skummelt ut. Mange vet ikke. Mange vet. De som vet det lykkes som oftest, mens de som ikke vet det kan sammenliknes med en desiliter vann i bolledeignen. Det gjør ikke noe visst desiliteren ikke er der, men det gjør ikke noe hvis den er der heller. Når du imidlertid har funnet svaret på disse spørsmålene, finner du også ut at drømmen er like gjennomførbar som den var da du var syv år og tegnet lilla mennesker, rosa stjerner og røde frosker. Det handler om å tørre å slippe deg selv fri, tillate deg selv å gjøre de tingene du føler er riktig og å gjøre de tingene som gjør det glad. Det er derfor jeg skriver. Og det er derfor jeg dør om jeg ikke kommer inn på Westerdals. 

Xoxo Guds beste barn

Kanskje det er jeg som har gått ut på dato.

Jeg burde begynne å trene.

Kanskje jeg skal melde meg inn i Sats? Nei, skal jeg virkelig gå på den smellen igjen? Den ender alltid med at jeg trener "jevnt" og "trutt" den første måneden (jeg har i det minste på meg joggeskoene én gang i løpet av måneden), også begynner det gradvis å dabbe av den neste (med andre ord: dabber det helt av). Den tredje måneden glemmer jeg som oftest at jeg er medlem, og blir like overrasket hver gang det blir trukket 500 kr fra kontoen min. Hver måned ergrer jeg meg over hva jeg kunne brukt disse pengene på. Jeg kunne feks. fått fem vinflasker, 20 halvlitere, et par sko, eller ti nye truser. Da ville jeg valgt fem røde og fem rosa. Den ene rosa skulle hatt hvite prikker og en rød sløyfe.

Når det endelig har gått 12 måneder, og jeg kan si opp abonemenntet, lover jeg meg selv at jeg aldri, aldri skal melde meg inn i et treningsstudio igjen. Nei, jeg får heller begynne å jogge. Jeg kan jo prøve å jogge tre ganger i uka, også trene litt styrke og spenst (virkelig, Mari?) de dagene jeg ikke jogger. Ellers så kan jeg droppe å trene og heller slutte å spise? Men det kan bli veldig vanskelig, i og med at jeg ikke klarer å bestemme meg for om jeg synes mat eller sex er det deiligste jeg vet om. Mat. Nei, sex. Mat. Kanskje jeg skal lage meg noe å spise? Jeg er egentlig veldig sulten. Å, jeg har jo en muffins som jeg ikke har spist ennå. Kanskje jeg skal hente meg den og en kaffe, slik at jeg slutter å tenke på at jeg er sulten når jeg skriver? Nei, jeg kan heller belønne meg selv med en muffins og en kaffe etter jeg har skrevet ferdig innlegget. 

Lurer på hva jeg skal ha til middag i dag. Skal jeg virkelig gidde å prøve dette lavkarbo kostholdet? Jeg kommer jo til å bli tre ganger meg selv når jeg en dag bestemmer meg for å spise et helt brød igjen. Kanskje jeg skal gå for fisk? Jeg har jo fire skiver med hvitløksmarinert laks i fryseren. Nei, herregud. Jeg skal jo på date i morgen, og da passer det seg virkelig ikke med hvitløksånde. Hvitløk. Jeg har glemt å ta hvitløkskapslene mamma kjøpte til meg for å bedre imunforsvaret mitt. Nå kommer jeg til å bli syk. Syk. Er jeg syk? Jeg føler meg ikke bra. Kanskje jeg har feber? Jeg tror jeg må avlyse daten i morgen. 

Kanskje jeg skal dra på Huk i dag? Å bade? Nei, da kommer jeg i hvert fall til å bli syk. Men det er jo så fint på Huk. Nei, det er altfor mye folk. Og det tar altfor lang tid å komme seg dit. Bussen er altfor varm, altfor full og isen der er altfor dyr. Da drar jeg i parken, da. Men det var jeg jo i går. Jeg blir så varm av å ligge der når jeg ikke kan bade. Bade. Kanskje jeg kan ta med en spreder? Men det er jo ingen kran jeg kan koble den til der. Eller er det det? Nei, det er det ikke. Kanskje jeg skal ta med meg en piknik kurv for å late som jeg er i en romantisk Hollywood film? Med mat og kondomer i? Ja, det gjør jeg. Men hva skal jeg ta med? Jordbær. Jeg tar med jordbær. Og kanskje noen påsmurte baguetter. Men da må jeg på butikken først. Faen, jeg har jo ikke piknik kurv. Litt fail å komme med en Rimi pose. Blir liksom ikke noen romantisk følelse av det. 

Jeg har lyst til å reise. Langt, langt bort. Så langt bort som overhodet mulig. Kanskje jeg skal reise til New York? Men det er dyrt. Da må jeg spare. Eller kanskje jeg skal kjøpe meg et flaxlodd. Det kan jo hende jeg vinner en mill? Nei, det kommer aldri til å skje. Jeg må spare. Men det gidder jeg jo ikke. Hva med å dra til et sted som ikke er så dyrt? Paris, for eksempel. Jeg kunne besøkt Jonas. Men han er jo buisy med eksamen. Akkurat som om han leser. Han fester bare med de kule franske vennene sine og later som om han har det drit fett. Typisk Jonas. Jonas Brothers. Kanskje det går på Disney Channel nå? Å, jeg kan dra til Disneyland i Paris. Alene? Nei. Jeg må nok bare innese at jeg må bli værende Oslo. Men jeg kommer til å råtne i Oslo hvis jeg ikke gjør noe med livet mitt snart. Men er det egentlig så farlig å råtne? Folk gjør vel det hver dag, antar jeg.

Nå vet jeg det. Jeg kan bli kjendis. Nei, det kan jeg ikke. Da må jeg i det miste finne på et talent. Men jeg kan jo synge. Ja, jeg kan bli popstjerne? Nei, det kan du ikke. Og tenk så slitsomt å bli stalket av paparazzi hele dagen, og skrive autografer på det hårete brystet til gamle griser. Og jeg som har så stygg autograf. Den burde jeg virkelig gjøre noe med. Finnes det et kurs der man kan lære og lage kul autograf, kanskje? Kanskje jeg bare skal begynne å skrive bøker? Jeg kan bli den ny J.K Rowling. Men jeg har jo ingen god historie. Men det kan jeg alltids finne på. Kankje jeg skal gjøre det i dag. Nei. I dag skal jeg sole meg. Eller kanskje jeg skal droppe det med tanke på risiko for hudkreft? Men når begynte jeg egentlig å engste meg for hudkreft? Solkrem. Det må jeg gå til anskaffelse av. Den jeg brukte i fjord har vel gått ut på dato. 

Kanskje det er jeg som har gått ut på dato.

Xoxo Guds beste barn

Kjære fylleangst, kan du dra til helvete?

Du er så tørr i munnen at det føles som om du har vandret i Sahara hele livet uten tilgang på en eneste vanndråpe. Hodet dunker så vilt at du er sikkert på at et gjenferd slår deg hardt i hodet med en hammer. Rommet er så lyst at du knapt klarer å se. Hvorfor i helvete må solen skinne så sterk akkurat nå? Og hvorfor i helvete er ikke markisen nede? Du vil ta den ned, men du orker ikke å bevege deg en meter. Så du kniper øynene sammen i håp om å stenge lyset ute. Hjelper det? Selvfølgelig ikke. Du strekker armen ned mot gulvet i håp om å treffe vannflasken du satt der i går. Du bommer, noe som resulterer i at alt vannet renner ut. Ikke akkurat noen bombe at du hadde glemt å sette på korken.

Angsten kommer krypene.

Du snur deg febrilsk rundt i sengen for å finne mobilen. Den ligger nederst i senga, noe som betyr at du ikke har mistet den. Vesken ligger slengt på gulvet ved siden av den tomme vannflasken, så du strekker deg etter den og tømmer ut innholdet. Alt er der. Heldigvis. Så kommer du på det. Du snakket i telefonen før du la deg. Men med hvem? Du ransaker telefonen og konkluderer raskt med at du bare kan droppe å gå ut i dag. Du kan vel egentlig droppe å gå ut resten av livet også.

Hvorfor klarer du ikke å holde deg unna telefonen når du er full? Du vet ikke hvor du skal begynne. Kanskje du bare skal sende ut en felles melding og beklage din uhørte oppførsel. Nei, det beste er kanskje å late som ingen ting. Eller?

Det verste må være kjærlighetsbrevet du så flittig satt og tastet inn på mobilen, og var skada nok til å trykke på "send" tasten. 

Nei, det er vel bare en ting å gjøre. Å dø. Men det vil du jo ikke, så du tar deg en dusj, får med noen venner ut for å spise sånn at du kommer på andre tanker og slipper å bli konfrontert med gårsdagens glimt alene. Dere ler, og snakker om hvor full du var. Men etter en liten stund borer angsten seg gjennom ribbeina dine igjen, overtar alle tankene og minner deg stadig på hvor patetisk du oppførte deg i går. Du er nødt til å dra hjem, låse døren og gjemme deg under dyna.

Du presser ansiktet ned i puta. 

Du lover deg selv at du aldri skal stå opp, og enda viktigere - du skal aldri drikke igjen.

Xoxo Guds beste barn

 

Throw me a bone

I morgen er det 17.mai, dere! Er dere klare? 

Det er i hvert fall jeg. Med klar mener jeg selvfølgelig klar for å bli full. Hvis ikke jeg blir full i løpet av timene etter jeg har stått opp, blir jeg nødt til å gå å legge meg igjen. Og det blir jo kjedelig for dere. Jeg kan simpelthen ikke fordra 17.mai. Jeg blir så flau på andres vegne denne dagen (ikke bare denne), at jeg som oftest ikke ser noen annen utvei enn å gå legge meg igjen. 

Vi nordmenn er som kjent glad i en fest, og det kan jeg for så vidt forstå, i og med at det ikke finnes noe særlig annet gøy å finne på i landet enn å drikke øl. Men man skal likevel lete lenge etter en nasjon som nærmest raner matbutikkene og polet dagen før helligdager på denne måten. Vi driter som oftest i hva vi feirer, så lenge det er sosialt akseptert (for det er vi veldig nøye med å finne ut på forhånd) å inkludere alkohol. For meg er 17.mai en helt vanlig dag, og det synes jeg bare skulle mangle, i og med at jeg er 21 år.

Etter å ha feiret 17.mai i 21 år, med unntak av det ene året jeg ikke gadd og stå opp og året jeg var russ, er jeg rett og slett lei av hysteriet rundt denne dagen. Og ja, jeg har fått med meg at grunnloven ble stiften på Eidsvoll i 1814, og at Norge ble en uavhengig stat og bla bla bla. Get over it. Om to år er dette 200 år siden. En ting er å informere elever om dette gjennom historiebøker på skolen, en annen ting er å løpe rundt i gatene med budeiedrakt og hoffnarrsko. Mennesker, dere mennesker. 

Is, brus og heliumsballonger er gøy det. FOR FEM ÅRINGER. For oss andre, burde dette være en helt vanlig dag. Apropos bunad. What the fuck is wrong with you guyes? Det er ikke fint, bare så det er sagt. Og hvis man på død og liv må ha en nasjonaldrakt, hvorfor kan man ikke kjøre noe litt mer sexy? Som for eksempel dette:

 



Men for all del, hvis damer vil se ut som budeia på Synnøve gulosten forstår jeg det. Og hvis opplegget er at menn ønsker å likne Per Spelmann er jo det greit. Nei, for all del. Gå i bunaden deres så mye dere vil for min del. Jeg holder meg innendørs. Bare prøv å demp den hornmusikken litt er dere greie, sånn at jeg får sove hvis jeg ikke blir full.

Xoxo Guds beste barn

Selvkontroll

Alarmen ringer. Du hører den, langt borte i det fjerne, men du ignorerer den. Slumre. Du hater slumre, og lurer på hvilken tyrann som var ute etter å gjøre morgenen din til en slagmark ved å finne opp denne terrorliknende funksjonen. Det ringer igjen. Står du opp? Aldri. Hvorfor gjør du dette mot deg selv? Hater du deg selv så inderlig? Tydeligvis. Du sovner igjen. Våkner ikke før det har blitt mørkt, og en ny dag er forbi. Fint det, tenker du. Da slapp du denne dagen også. Du blir liggende i sengen og vurdere din mentale helse. Er du psykisk syk? Deprimert? Schizofren? Alternativene er mange. Du tusler ned på kjøkkenet. Rister deg en brødskive og bruker femten minutter på å bestemme deg for om du skal ha på nugatti eller syltetøy. Du klarer ikke å bestemme deg, så det blir ikke noe pålegg. Like greit. Du tar en bit av den tørre brødskiven. Den er vond. Du lurer på hvor gjerrig du egentlig er som kjøper brød til seks kroner. Ikke rart det smaker dritt.

Det største irritasjonsmomentet i hverdagen er ikke lenger rosinhuden til den gamle dama på bussen, som strekker og skrumper seg rundt munnpartiet om hverandre, avhengig av om hun myser med øynene. Det er heller ikke så nøye lenger at den samme rosinen prikker deg så hardt på skulderen at prikkingen føles som noe langt verre enn smerten som kan forårsakes av en negl. Den lange, uklippede neglen hennes som sikkert har vokst siden 1963, prikker og prikker. Da du innser at hun ikke kommer til å slutte, snur du deg mot henne og sier "Ja?". Hun informerer deg om at hun skal av bussen på Majorstuen. Ja vel? Det er fem stopp til, men takk for informasjonen. Du plugger inn øreproppene igjen, men tror du hun lar deg være i fred? Det er lov å drømme. Hun vil gjøre seg klar til å gå av. Og du blir pent nødt til å slippe henne forbi. Hun moser seg gjennom folkemassen og stiller seg i en posisjon der hun har fri tilgang til utgangen. Det som imidlertid skjer når folk skal av et par stopp før, er at hun blir nødt til å gå av bussen for å slippe folk ut. Da hun skal på igjen, har bussen kjørt.

Det er heller ikke motbydelig lenger, at nybakte mødre som ser ut som om de er 16 år i klesveien, pakker opp den uspiste matpakka på bussen og gnir den utover trynet til den lille snørrungen i sportsvogna. Det lukter gammel og sur leverpostei over hele bussen, og det ser ut som snørrungen har tatt seg en svømmetur i matboksen. Leverposteien har klistret seg rundt munnen, festet seg i håret og litt overalt i grunn. Og tror du ikke den nybakte mammaen tar seg en liten bit av brødskiva selv? 

Du løper av bussen på neste stopp og gjemmer deg inni en busk for å spy. Men det går bra, for du er ikke irritert lenger. Du spøy sikkert fordi du er syk. Ikke fordi du ble kvalm av leverposteien som blandet seg med den grønne snørra til ungen. 

Det som derimot irriterer deg, er din mangel på selvkontroll. 

Hvorfor klarer du ikke å trene en liten time om dagen? I verste fall en liten halvtime. Eller en halvtime annen hver dag. I det minste et kvarter et par ganger i uka. Og hvorfor lar du deg selv friste av reklame? Hvorfor må du løpe til Bunnpris og kjøpe deg pizza etter å ha sett en Grandiosa reklame. Det at det i det hele tatt er mulig å la seg friste av Grandiosa reklamene er så nedverdigende i seg selv at det er grunn nok til å aldri gå ut døra igjen. Du vet du at du er et offer for markedsføringsvoldtekt. Du blir sur på deg selv for at Grandiosa reklamen skaper et ubevist behov hos deg, og du blir sur når du har pizzaen har forlyttet seg fra ovnen og ned den altfor utstående magen din. Den svake selvkontrollen fører til at du atter en gang får dårlig samvittighet, så du prøver å rette det hele opp med en joggetur. Men plutselig befinner du deg i en gate full av nye fristelser. Solstudio på den ene siden, videoutleie og godis butikk på den andre. 

Dagen avsluttes med en flakse vin, tre paraply drinker og fem øl, sånn at du er fyllesyk i morgen og dermed slipper å stå opp. 

 




Xoxo Guds beste barn 

 

 

Jeg slår opp!

Ingen mennesker er gjennomført ærlige. I hvert fall ikke 110 prosent, en prosentandel som er et svært utbredt utrykk på Paradise Hotel. For dere som ikke vet hva Paradise Hotel er; dere har virkelig ikke gått glipp av noe, og jeg skulle virkelig ønske jeg aldri hadde blitt eksponert for tv-konseptet, deltagerne og alt som følger med dette levende beviset på at vi har brukt den frie viljen som vi fikk utdelt av jordens skaper veldig, veldig feil. Jeg er i hvert fall traumatisert for livet.

I motsettning til paradise deltagerne, vil vi mennesker så veldig gjerne fremstå som feilfrie, og noe av det vi aller helst vil omtales som er ærlige, redlige, og rause. Ærlighet handler om å si sannheten, noe vi er så redde for at vi er på vei til å utslette vår egen taleevne. 

Dersom du skal gjøre det slutt med kjæresten, tviler jeg på at du sender en tekstmelding med følgende info: "Jeg slår opp. Jeg er så sykt lei av trynet ditt. Jeg er egentlig dritt lei hele deg. Sneiks." Det er klart, dette er et ekstremsport eksempel, men grunnen til at du slår opp er ikke at du trenger litt tid for deg selv, som du ender med å si "face to face", selvfølgelig, fordi det er sosial uakseptert å gjøre det slutt på sms. Mms, e-post, facebook og twitter er også fy-fy. Medier som radio og tv er heller ikke lov. Sikkert ikke aviser eller magasiner heller. Jeg tror ikke det er lov å slå opp ved å skrive en bok, eller brev heller. Og ikke å få en venn, slektning eller tilfeldig forbipaserende til å utføre oppgaven. Det jeg er litt usikker på er om det er lov å bryte seg inn i postkassa til kjæresten, som om noen strakster skal bli eks-kjæresten, og skrive dette på en regning som ligger der og støver ned: "Jeg gjør det slutt. Sånn bortsett fra det håper deg du får en fin dag."

Minus + minus = +

Regningen (som er minus) + Beskjeden på regningen (i hvert fall minus) = Dette ble en bra dag! (smilefjes)

Dette virker relativt logisk for min del. Kjæresten har allerede en kjip dag (dette er bare noe vi antar for å få eksempelet til å bli fullkomment), og den blir i hvert fall ikke noe bedre når han ser regningen (som er selveste husleien for mai). Men nå er han allerede i et kjipt humør, så da tar liksom ikke beskjeden om at du slår opp alt fokuset. Tenk om du skulle gitt denne beskjeden på en dag han var i godt humør. Hvor grusomt hadde ikke det vært? Å se gleden sakte, men sikkert slukes i øynene hans. 

Uansett. Det er sosialt akseptert (dette er nærmest en lov) at man skal gjøre det slutt via en personlig samtale under fire øyne. Og man skal gjerne skåne den andre parten så mye som mulig. Derfor sier man ofte: "Det er ikke deg, det er meg", eller "Jeg trenger bare en pause, det har vært så mye i det siste", eller "Jeg tror vi har vokst fra hverandre". Når grunnen til at man slår opp som oftest er fordi man har funnet en annen, er mer forelsket i seg selv enn i partneren eller rett og slett er lei av partnerens tryne, som i det flotte eksempelet over.

Samme problemstilling (det å være ærlig) dukker opp ved utallige situasjoner i hverdagen. Si at du for eksempel blir bedt i en bursdag til en venninne. Du har egentlig ikke noe lyst til å gå, og bestemmer deg for at du skal kansellere hele greia i siste sekund. Du sender en sms der det står følgende: "Jeg er virkelig lei for det, men jeg blir nødt til å jobbe overtid. Skikkelig dritt. Dere får kose dere uten meg, så tar vi det igjen ved en senere annledning! Hilsen jobbnarkomanen". Når grunnen til at du ikke kommer egentlig er en helt annen. Du har rett og slett lyst til å slappe av, og orker ikke tanken på alle de overfladiske venninnene hennes. "Heeeeei, hvordan går deeeet? Så fin du er på håreeet! Åh, så fin kjoleeee. Hvor er den fra?", and so on. Du ser frem til en helaften der du skal pleie deg selv med ansiktmaske og reality tv. Hadde du vært ærlig, hadde du skrevet følgende på sms: "Hei sveis. Orker ikke noe bursdagsopplegg i kveld. Ikke helt i humør til hårsprayvoldtekt og sushi-prat (som jeg foressten er drit lei av). Tar det igjen med en skikkelig fest neste helg? Btw: Tanken på venninne dine gir meg hodepine".

Ærlighet, du liksom.

Men på en annen side er det da enda godt at vi har vettet i behold, i hvert fall til en viss grad. Ved å fremstille oss selv som ærlige, mener vi egentlig at vi bryr oss om hva motparten kommer til å mene eller føle. Det at vi er så opptatt av motpartens reaksjoner at vi utsetter oss selv for å lyve, viser at vi ikke er gjennomført egoister. Ordet ærlighet, slik vi bruker det i dag, burde likevel byttes ut med et antonym. Jeg skal i hvert fall tenke meg om neste gang jeg trekker frem positive egenskaper ved meg selv, og passe på at en av disse på langt nær skal være ærlig.



For jeg er ikke noe bedre enn deg, jeg lyver hver dag jeg også. 

Xoxo guds beste barn

 

 

Kloningsakademiet

Det er rett og slett utrolig, hvor mye tid og energi jeg har brukt på å krangle med Guds svar på djevelen, nemlig trikke-buss-t-bane-tog kontrollørene på grunn av det stusselige "vi lever på1800-tallet" klistremerket som skal, wait for it, klistres på studentkortet fra BI. For jeg mener, det koster like mye å gå på BI som det koster å kjøpe seg 2400 halvlitere. Eller å abbonere på 5 nye selvhjelpsbøker fra bokklubben hver eneste dag i 365 dager.

Øl eller bok, du blir garantert klok. Ikke det at en person med venner kjøper seg 2400 øl på en gang, eller abonnerer på selvhjelpsbøker. Likevel vil du mest sannsynelig bli mer reflektert og lykkelig enn du noen gang kommer til å bli på BI - the Norwegian school of buisness and communication (lite kreativ tittel med tanke på den nye, trendy superhelt fenomenet som råder over skolen). Eller i Nydalen generellt. For når det faktisk koster penger å studere, synes jeg man burde man få et fint klistremerke på studentkortet sitt. Kontrolløren skal sitte igjen og tenke følgende: "Hun går på BI, ja! Da er hun sikkert rik, kul og smart. Og pen, selv om hun likner på en blodappelsin i ansiktet og har masse ekle kviser". 

Etter en lang samtale med meg selv, turte jeg ikke annet enn å ta den jævla t-banen, retning Storo. Storo er forresten mitt hat sted nummer to. Etter Nydalen, så klart. Eller når jeg tenker meg om er Majorstuen og Frogner verre. Relativt ironisk når jeg bor på Maja (som alle de "kule" kaller stedet). Men på en annen side utrolig postmoderne. Uansett. På t-banen ble jeg kjent med en hyggelig sigøyner. Han var i hvert fall hyggelig inntil jeg fant ut at han prøvde å stjele mobilen min. Som for øvrig ikke hadde gjort så mye. I og med at jeg besitter en Nokia fra etterkrigstiden.

Når jeg ikke hadde sigøyneren å snakke med lenger, fikk jeg noe som kan sammenliknes med et angstanfall/latterkrampe. Så jeg drakk opp vinflasken jeg hadde kjøpt på Oslo Ciry. Oslo City = æsj, tenker du. Oslo City = hipster, tenker jeg. Glemte egentlig bare å gå av bussen, og hvor ender man da? Bussterminalen så klart. Så da kjøpte jeg like godt en flaske vin. Siden jeg ikke vet om noe annet å gjøre på Oslo City. Så da jeg kom frem til BI var jeg full. Skulle i hvert fall ønske at jeg var det, for synet jeg ble møtt var skremmende. Hadde virkelig ikke gjort noe med et par av disse: 

Jeg følte meg umiddelbart svimmel, kvalm og kåt. Minus kåt. Som man ofte gjør etter en fuktig natt med alkohol, dop og røverstreker. Rundt meg svermet det av mennesker med døde rever rundt halsen og vesker av skinn som de sikkert har fremskaffet ved hjelp av jakt. Er det forresten ingen som vet om New York Yankees har begynt å trene i Nydals området? Jeg vet, den spøken er eld gammel. Men den gennomsnittlige mannen i gata ville nok hatt sine tvil. Til tider fikk jeg så vondt i hodet at jeg måtte sette meg ned og slå hodet i bakken. Jeg sluttet da jeg ble tilbudt hjelp fra en uteligger.

Belive it, or not, men jeg så det samme mennesket opptil fem ganger på to sekunder. På forskjellige steder, til og med. Har hørt rykter om at noen på BI deler ut magiske piller slik at man får superkrefter. Kan jo tenkes at dette er årsaken til at den samme gutten og den samme jenta var overalt på skolen i løpet av de fem minuttene jeg var der. 

Da jeg omsider tok meg samen, og slo meg til ro med at gutten og jenta på BI er vanelige mennesker, bare at de kan fly, fikk jeg hentet klistremerket, stjålet en kaffe fra utenlandsstudentenes private VIP floot og kommet meg til helette ut derfra. 




Xoxo guds beste barn

 

 

Résolutions de Nouvel An

Nyttårsforsetter er et uttrykt mål, plan eller ønske for det nye året, sier Wikipedia. For meg der i mot, er det et regelrett slag i trynet. Og ikke på den positive måten. Når noen spør meg: "Har du noen nyttårsfortetter i år da, Marimor?", svarer jeg på trass: "Nei, jeg har aldri hatt det og skal aldri ha det heller". Dette er selvfølgelig bare tull og pølsevev. Selvfølgelig har jeg hatt nyttårsforstetter. Og du kan sikkert tenke deg hva resultatene ble. Nada. Jeg er fanget av utallige lyster, og får karakter F når det gjelder selvkontroll. Skulle jeg for eksempel vært med på det (u)populære tv3 programmet Fristet hadde jeg mest sannsynelig valgt den første og beste fristelsen.


Det er forresten grunnen til at jeg ikke meldte meg på. Et år skrev jeg "Bli fit" med store blokkbokstaver på et bilde fra bladet Shape Up og hang det over sengen. Dette endre med at jeg la på meg 10 kg ekstra. Som dere skjønner, bare tanken på nyttårsforsetter får meg til å innse hvor dårlig selvkontroll jeg har, noe jeg ellers i året har lært meg å leve med. Det høres kanskje ut som om jeg prøver å psyke dere ut, noe som hadde vært en relativt genial idé, men nei. Dere har helt sikkert en sterkere psyke enn meg. Hvis ikke synes jeg synd på dere. Virkelig. Uansett, "lykke til!"

Xoxo Guds beste barn

 




 

Les mer i arkivet » Mai 2012 » Februar 2012 » Januar 2012
hits