Livet er en eneste stor lgn.

Nr du er liten sier folk at du kan bli hva du vil.

Nr du derimot blir eldre innser du at dette ikke stemmer. Selvflgelig kan du ikke bli modell nr du veier 200kg eller bli jordmor nr du spyr av nyfdte barn. Og blod, for den sakens skyld. Du kan heller ikke bli programmerer, nr du ikke eier tolvmodighet eller har IQ p minst 140. For ikke snakke om regnskapsfrer. Hvordan kan du jobbe med tall dag ut og dag inn hvis hjernen din ikke henger med for fem flate?

Nr man er liten er det ikke noe ukjent fenomen at man blir skrytt opp i skyene for hver minste ting man foretar seg. "Mamma, se! Jeg har tegnet en hund!" ", den var fin!", svarer mamma. Nr alt som viser seg p arket er en sort prikk som du trenger mikroskop for se. Dersom man har sett p talentkonkurranser som f.eks. Idol eller X-factor, ser man mange eksempler p nettopp dette. Barn, ungdom og voksne som tror de er verdensmestre til synge, showe eller entertaine, nr alt de gjr er drite seg ut for millioner av publikum. Barn og ungdom er for s vidt en ting. De vet jo ikke bedre, og har mest sannsynelig ikke utviklet noe som kalles selvinnsikt enn. Men voksne? Virkelig? Disse menneskene har hrt at de er flinke hele livet og aldri ftt servert sannheten til middag. Desserten derimot, har de hvlet innp i btter og spann.

Jeg nekter ogs tro at foreldrene vre synes vi er de peneste skapningene i hele verden. De sier det, men det er en lgn. For let's be real! Det finnes mange pene mennesker, og selv om foreldrene dine elsker deg over alt av hele sitt hjerte, er du mest sannsynelig ikke det peneste mennesket de noen sinne har sett. Jeg for eksempel, trodde inntil noen r tilbake at jeg var verdens peneste skapning. Dette trodde jeg inntil jeg en dag var full og gransket meg selv i speilet mens jeg stjal hrspray og lipgloss p en hjemme alene fest. Jeg var sykelig opptatt av meg selv om mitt utseende, s jeg studerte speilbildet i noen minutter (en time). Plutselig slo det meg. Jeg er helt vanlig. Forst meg rett, jeg er fornyd med meg selv, men jeg er ikke verdens peneste jente. Og det er helt greit. S hvorfor har jeg blitt lyet til hele livet?



Nr man blir litt eldre, og forelsker seg, blir man offer for samme type lgn. Du er verdens vakreste, du er det beste som har hendt han og dere kommer til vre sammen for alltid. Bullshitt. Han har sikkert ti andre jenter han sier akkurat det samme til. Hvis du likevel velger g inn i rollen som frken naiv, kjr p. Hvis ikke, bruk ungdomsrene p bli kjent med deg selv isteden for bruke tid p engste deg over hvorfor du ikke fr en natta sms. Mange velger tro at den typiske "playeren" en dag vil vokse opp og bli en ekte mann. Men hva er egentlig en ekte mann? Er ikke ekte menn utro, kanskje? (Jenter er p ingen mte bedre, men siden jeg er jente velger jeg selvflgelig jentenes parti og setter guttene i et drlig lys.)

Nr det du trodde var de verste rene av livet ditt endelig var forbi (barnehagen, barneskolen og ungdomskolen) begynner man p videregende. Man gleder seg, som man alltid gjr til begynne p nytt, mte nye mennesker og f en ny hverdag. Men det tar ikke lang tid fr man innser at videregende er verre enn ungdomskolen. Man slipper ikke lenger unna nr man leker seg med brannslokningsapparatet eller ryker ut av vinduet p klasserommet. Og man begynner savne ungdomsskolen. Samme flelsen fikk man nr man begynte p ungdomsskolen. Da savnet man barneskolen, nr man kunne gjre hva man ville og slippe unna med en liten melding med hjem (som man selvflgelig kastet i grfta, jeg mener i splekassa). For ikke snakke om nr man begynte p barneskolen. Gud, som jeg savnet barnehagen. Leke mor, far og barn, spise is dagen lang og grte hvis man ikke fikk viljen sin. Snn er det alltid. Man setter ikke pris p det man har fr det ikke er en del av hverdagen lenger.

S begynner man studere, og tror at man har funnet drmmeskolen. Brosjyrene du satt og leste sommeren etter videregende var s proppet av propaganda og markedsfringstriks at du mer eller mindre ble hjernevasket til tro at det var en kjempeinvestering og ta opp studieln, selv om du ikke ante hva du skulle bli (eller s var du bare dum). Man tror at det studere er noe helt annet enn g p videregende (her var man dum igjen). At man slipper se jenter som sitter p fanget til gutter som stikker blyanten oppi rumpa p dem, og jenter som lper med hvite, utvaska singletter fra Bik Bok i korridorene og har vannkrig (tydelig inspirert av white t-shirt party som de var med p i Aya Napa sommeren 2009). Man tror ogs at fadderuka er verdens kuleste begivenhet, nr det viser seg vre russetiden om igjen, bare verre.

S slutter man studere, og tror at man fr verdens kuleste jobb siden man har en bachelor eller en mastergrad. Men det fr man jo selvflgelig ikke, fordi alle andre ogs har en bachelor eller en mastergrad. S da m man ske jobb, samtidig som man m betale ned p studielnet. Man er faktisk fattigere n en man var som student. I tillegg finner man ut at man er deprimert og begynner derfor p lykkepiller. Dette frer til at man blir avhengig. Fr man vet ordet av det er man narkoman.

Neida.

Poenget er at livet fort kan virke som en ond sirkel som aldri tar slutt. Spesielt hvis man ikke vokter seg som en rn.

Dersom man derimot vokter seg som en rn, kaster naiviteten i splebtta (jeg mente grfta) og tenker tanker som "Hva fr jeg ut av dette?", "Hvorfor gjr jeg dette?" og "Kommer jegnrmere mlet ved gjre dette?", blir alt plutselig mye lettere.

Inntil du ser den nye reklamen for tannkremen som skal gi deg hvitere tenner p n uke.

Xoxo Guds beste barn

(Det er ogs en lgn for Guds beste barn var Jesus)

Tortur sommer.

Hadde jeg vrt en klut, kunne man vridd meg opp.

Klimaet gjr meg s svett at jeg renner. Jeg drukner nrmest i min egen kroppssvette. Nei, jeg klager ikke. Jeg bare informerer. For vre helt rlig s er jeg ikke vandt til denne typiske Oslo sommeren (med andre ord, tortur sommeren). Der jeg er oppvokst har vi tilgang p noe som kalles strender. Strender er omrder med sand (i Norge er ofte sanden byttet ut med spisse steiner og skjell som du skjrer deg p hvis du ikke bruker badesko) og noe som kalles vann. Nrmere bestemt Oslo fjorden. Hvor spesielt er ikke det? At det ikke finnes en eneste strand i Oslo nr du kan stikke foten din i Oslo fjorden hvis du tilfeldigvis tar deg en is nede p Aker Brygge?

P disse magiske strendene er en vanlig aktivitet noe som kalles bading. Da tar man p seg badeskoene, gr ned til vannet og gjr noe vi kaller "legge seg p svm". Noen ganger blir badeskoene borte under aktiviteten, andre ganger ikke. I vannet kan man ha hodet under vann og lete etter krabber og skjell, eller s kan man ha hodet over vann. Hvis man har hodet over vann kan en passende aktivitet vre kaste ball eller spille ping-pong. Er man heldig, finnes det ogs et stupebrett p stranden. Da kan man hoppe, stupe eller for de litt mer erfarne - ta trippel salto ned i vannet.

Et vanlig fenomen er ogs ha med seg niste p stranden. Nisten bestr ofte av psmurte brdskiver med baconost, solbrsaft og litt vannmelon/goldfish. Nisten konsumeres alltid etter man har badet, da man som barn lrer at man kan drukne dersom man bader rett etter man har spist. For holde nisten kjlig, oppbevares den i noe vi kaller en kjlebag. Denne settes alltid under et tre i skyggen. Det er vanlig ha med seg magasiner, aviser eller bker for fremstille seg selv som en kulturell eller intellektuell person. Disse fungerer som rekvisitter, og ligger synlig ved siden av campingstolen/strmatta. Det man imidlertid bruker tiden p nr man ikke bader, fisker krabber, stuper eller smrer seg inn med hjemmelagd solkrem, er sladring.

Man sladrer om alt fra hvor fl nabokjerringa ser ut med den nye permanenten, hvor stygg rdfargen p det nymalte huset til Larsen ser ut og hvor drlig stellt det er i hagen til Fru Olsen. Man mobber de andre p stranda. Ofte gr mobbingen ut p rakke ned p de som ikke kan stupe, ikke tr hoppe fra ti-meteren eller de som ikke lrte svmme fr de ble fem r. Alle p stranda synes dette er en passende, trivelig og effektiv mte overleve varmen p. Dersom man imidlertid blir for varm, er det lov sette seg i skyggen, men da fr man ikke lov til vre med p sladringa.

I Oslo fungerer tydeligvis sommeren p et helt annet vis. Jeg har kommet frem til en konklusjon om at Oslo mennesker m vre fdt med et innebygd kjleapparat, da de ikke eier behov for verken vann eller strand. Oslo mennesker synes det er helt greit ligge p en gressplen hele dagen og steke. De fleste har heller ikke hrt om badesko, badedrak, dykkebriller og kjlebag. Et vanlig antrekk for et Oslo menneske er dongri shorts (???), BH (???) og converse (???). De har ofte med seg et hndkle eller pledd til seg selv (her er det ikke snakk om dele med andre, evt. ta med en campingstol ekstra for tilby dersom det kommer en bekjent). De har ogs med seg magasiner, aviser eller bker som de, wait for it, LESER (!!!). En annen aktivitet som er mye utbredt i Oslo er hre p musikk. Noen har med hytalere som de kobler til telefonen, andre plugger inn repropper. Der jeg kommer fra ville dette blitt sett p som uhyre arrogant og jappete oppfrsel.

Nr det gjelder niste, har Oslo mennesker et helt annet syn p nring. De jogger bare ned p Rimi hvis de blir sultne og kjper seg en engangsgrill (???), plser, plsebrd og ketshup hvis de blir sultne. Hvis ikke de gidder, kjper de seg en is eller en wienerplse (???) i kiosken.

Man fr vel bare flge strmmen. Jeg fr g til anskaffelse av et bankkort og en mobiltelefon jeg ogs.

Xoxo Guds beste barn

Hva skal du bli nr du blir stor da, Mari?

Dette er et illustrasjonsbilde av meg selv, syv r gammel (Ja, jeg er inspirert av tegnehanne, og ja, jeg vet jeg suger). Jeg har aldri vrt normal, og det kommer vel sikkert ikke som noe sjokk at jeg ikke har hatt noe problem med ikke vre normal heller. For hvorfor tilstreber vi vre det vi mennesker omtaler som normal? Man skulle da heller tro at det var om gjre vre rar, spesiell eller grnn. Ja? Hvor mange grnne mennesker ser du per dag, liksom? Ingen. Men normal? Virkelig? Av alle de kule tingene man kan vre, s streber alts 95% av verdens befolkning om bli nettopp dette. Vet dere egentlig hva ordet normal betyr? Regelrett. Forskriftsmessig. I henhold til normen. Gjennomsnittelig.

Zzzzzzzzz. Beklager, jeg sovnet. Dette var i utgangspunktet ikke en tekst som skulle handle om normalitet i adferd, men nr jeg sitter med en kald l i den ene hnden og lana del rey p full guffe, fr jeg lyst til ta p meg mine neon rosa Dr.Martens (som jeg har lnt bort til en kjendis venn), min zebra kpe (som er lnt av en kunstmaler i helgen) og den lilla parykken (som ligger p kostymerommet til NRK for yeblikket).

Det er rart tenke tilbake p hvordan synet p verden forandrer seg med rene. Nr man er barn er verden fortsatt spennende. Alt m utforskes og testes p alle tenkelige mter. Drmmene er store og alt virker gjennomfrbart og realistisk. Nr man derimot blir eldre, tar realisten i deg plass. Den borer seg gjennom deg, kutter deg opp i sm biter, for s sette deg sammen igjen. Det at du en gang trodde du skulle bli popstjerne, er n bare en tanke du skyver til side, og fnyser av mens du tar en slurk av kaffekoppen. Familien din, vennene dine og samfunnet har pvirket deg mer en du har vrt klar over, og p et punkt i livet vet du ikke lenger hvem du er. Det er da du m pne ynene, og utforske verden p nytt.

Hvem er du? Hva liker du? Hvordan ser du p verden?

Hvem er det du egentlig er? Det hres s skummelt ut. Mange vet ikke. Mange vet. De som vet det lykkes som oftest, mens de som ikke vet det kan sammenliknes med en desiliter vann i bolledeignen. Det gjr ikke noe visst desiliteren ikke er der, men det gjr ikke noe hvis den er der heller. Nr du imidlertid har funnet svaret p disse sprsmlene, finner du ogs ut at drmmen er like gjennomfrbar som den var da du var syv r og tegnet lilla mennesker, rosa stjerner og rde frosker. Det handler om trre slippe deg selv fri, tillate deg selv gjre de tingene du fler er riktig og gjre de tingene som gjr det glad. Det er derfor jeg skriver. Og det er derfor jeg dr om jeg ikke kommer inn p Westerdals.

Xoxo Guds beste barn

Kanskje det er jeg som har gtt ut p dato.

Jeg burde begynne trene.

Kanskje jeg skal melde meg inn i Sats? Nei, skal jeg virkelig g p den smellen igjen? Den ender alltid med at jeg trener "jevnt" og "trutt" den frste mneden (jeg har i det minste p meg joggeskoene n gang i lpet av mneden), ogs begynner det gradvis dabbe av den neste (med andre ord: dabber det helt av). Den tredje mneden glemmer jeg som oftest at jeg er medlem, og blir like overrasket hver gang det blir trukket 500 kr fra kontoen min. Hver mned ergrer jeg meg over hva jeg kunne brukt disse pengene p. Jeg kunne feks. ftt fem vinflasker, 20 halvlitere, et par sko, eller ti nye truser. Da ville jeg valgt fem rde og fem rosa. Den ene rosa skulle hatt hvite prikker og en rd slyfe.

Nr det endelig har gtt 12 mneder, og jeg kan si opp abonemenntet, lover jeg meg selv at jeg aldri, aldri skal melde meg inn i et treningsstudio igjen. Nei, jeg fr heller begynne jogge. Jeg kan jo prve jogge tre ganger i uka, ogs trene litt styrke og spenst (virkelig, Mari?) de dagene jeg ikke jogger. Ellers s kan jeg droppe trene og heller slutte spise? Men det kan bli veldig vanskelig, i og med at jeg ikke klarer bestemme meg for om jeg synes mat eller sex er det deiligste jeg vet om. Mat. Nei, sex. Mat. Kanskje jeg skal lage meg noe spise? Jeg er egentlig veldig sulten. , jeg har jo en muffins som jeg ikke har spist enn. Kanskje jeg skal hente meg den og en kaffe, slik at jeg slutter tenke p at jeg er sulten nr jeg skriver? Nei, jeg kan heller belnne meg selv med en muffins og en kaffe etter jeg har skrevet ferdig innlegget.

Lurer p hva jeg skal ha til middag i dag. Skal jeg virkelig gidde prve dette lavkarbo kostholdet? Jeg kommer jo til bli tre ganger meg selv nr jeg en dag bestemmer meg for spise et helt brd igjen. Kanskje jeg skal g for fisk? Jeg har jo fire skiver med hvitlksmarinert laks i fryseren. Nei, herregud. Jeg skal jo p date i morgen, og da passer det seg virkelig ikke med hvitlksnde. Hvitlk. Jeg har glemt ta hvitlkskapslene mamma kjpte til meg for bedre imunforsvaret mitt. N kommer jeg til bli syk. Syk. Er jeg syk? Jeg fler meg ikke bra. Kanskje jeg har feber? Jeg tror jeg m avlyse daten i morgen.

Kanskje jeg skal dra p Huk i dag? bade? Nei, da kommer jeg i hvert fall til bli syk. Men det er jo s fint p Huk. Nei, det er altfor mye folk. Og det tar altfor lang tid komme seg dit. Bussen er altfor varm, altfor full og isen der er altfor dyr. Da drar jeg i parken, da. Men det var jeg jo i gr. Jeg blir s varm av ligge der nr jeg ikke kan bade. Bade. Kanskje jeg kan ta med en spreder? Men det er jo ingen kran jeg kan koble den til der. Eller er det det? Nei, det er det ikke. Kanskje jeg skal ta med meg en piknik kurv for late som jeg er i en romantisk Hollywood film? Med mat og kondomer i? Ja, det gjr jeg. Men hva skal jeg ta med? Jordbr. Jeg tar med jordbr. Og kanskje noen psmurte baguetter. Men da m jeg p butikken frst. Faen, jeg har jo ikke piknik kurv. Litt fail komme med en Rimi pose. Blir liksom ikke noen romantisk flelse av det.

Jeg har lyst til reise. Langt, langt bort. S langt bort som overhodet mulig. Kanskje jeg skal reise til New York? Men det er dyrt. Da m jeg spare. Eller kanskje jeg skal kjpe meg et flaxlodd. Det kan jo hende jeg vinner en mill? Nei, det kommer aldri til skje. Jeg m spare. Men det gidder jeg jo ikke. Hva med dra til et sted som ikke er s dyrt? Paris, for eksempel. Jeg kunne beskt Jonas. Men han er jo buisy med eksamen. Akkurat som om han leser. Han fester bare med de kule franske vennene sine og later som om han har det drit fett. Typisk Jonas. Jonas Brothers. Kanskje det gr p Disney Channel n? , jeg kan dra til Disneyland i Paris. Alene? Nei. Jeg m nok bare innese at jeg m bli vrende Oslo. Men jeg kommer til rtne i Oslo hvis jeg ikke gjr noe med livet mitt snart. Men er det egentlig s farlig rtne? Folk gjr vel det hver dag, antar jeg.

N vet jeg det. Jeg kan bli kjendis. Nei, det kan jeg ikke. Da m jeg i det miste finne p et talent. Men jeg kan jo synge. Ja, jeg kan bli popstjerne? Nei, det kan du ikke. Og tenk s slitsomt bli stalket av paparazzi hele dagen, og skrive autografer p det hrete brystet til gamle griser. Og jeg som har s stygg autograf. Den burde jeg virkelig gjre noe med. Finnes det et kurs der man kan lre og lage kul autograf, kanskje? Kanskje jeg bare skal begynne skrive bker? Jeg kan bli den ny J.K Rowling. Men jeg har jo ingen god historie. Men det kan jeg alltids finne p. Kankje jeg skal gjre det i dag. Nei. I dag skal jeg sole meg. Eller kanskje jeg skal droppe det med tanke p risiko for hudkreft? Men nr begynte jeg egentlig engste meg for hudkreft? Solkrem. Det m jeg g til anskaffelse av. Den jeg brukte i fjord har vel gtt ut p dato.

Kanskje det er jeg som har gtt ut p dato.

Xoxo Guds beste barn

Kjre fylleangst, kan du dra til helvete?

Du er s trr i munnen at det fles som om du har vandret i Sahara hele livet uten tilgang p en eneste vanndrpe. Hodet dunker s vilt at du er sikkert p at et gjenferd slr deg hardt i hodet med en hammer. Rommet er s lyst at du knapt klarer se. Hvorfor i helvete m solen skinne s sterk akkurat n? Og hvorfor i helvete er ikke markisen nede? Du vil ta den ned, men du orker ikke bevege deg en meter. S du kniper ynene sammen i hp om stenge lyset ute. Hjelper det? Selvflgelig ikke. Du strekker armen ned mot gulvet i hp om treffe vannflasken du satt der i gr. Du bommer, noe som resulterer i at alt vannet renner ut. Ikke akkurat noen bombe at du hadde glemt sette p korken.

Angsten kommer krypene.

Du snur deg febrilsk rundt i sengen for finne mobilen. Den ligger nederst i senga, noe som betyr at du ikke har mistet den. Vesken ligger slengt p gulvet ved siden av den tomme vannflasken, s du strekker deg etter den og tmmer ut innholdet. Alt er der. Heldigvis. S kommer du p det. Du snakket i telefonen fr du la deg. Men med hvem? Du ransaker telefonen og konkluderer raskt med at du bare kan droppe g ut i dag. Du kan vel egentlig droppe g ut resten av livet ogs.

Hvorfor klarer du ikke holde deg unna telefonen nr du er full? Du vet ikke hvor du skal begynne. Kanskje du bare skal sende ut en felles melding og beklage din uhrte oppfrsel. Nei, det beste er kanskje late som ingen ting. Eller?

Det verste m vre kjrlighetsbrevet du s flittig satt og tastet inn p mobilen, og var skada nok til trykke p "send" tasten.

Nei, det er vel bare en ting gjre. d. Men det vil du jo ikke, s du tar deg en dusj, fr med noen venner ut for spise snn at du kommer p andre tanker og slipper bli konfrontert med grsdagens glimt alene. Dere ler, og snakker om hvor full du var. Men etter en liten stund borer angsten seg gjennom ribbeina dine igjen, overtar alle tankene og minner deg stadig p hvor patetisk du oppfrte deg i gr. Du er ndt til dra hjem, lse dren og gjemme deg under dyna.

Du presser ansiktet ned i puta.

Du lover deg selv at du aldri skal st opp, og enda viktigere - du skal aldri drikke igjen.

Xoxo Guds beste barn

Throw me a bone

I morgen er det 17.mai, dere! Er dere klare?

Det er i hvert fall jeg. Med klar mener jeg selvflgelig klar for bli full. Hvis ikke jeg blir full i lpet av timene etter jeg har sttt opp, blir jeg ndt til g legge meg igjen. Og det blir jo kjedelig for dere. Jeg kan simpelthen ikke fordra 17.mai. Jeg blir s flau p andres vegne denne dagen (ikke bare denne), at jeg som oftest ikke ser noen annen utvei enn g legge meg igjen.

Vi nordmenn er som kjent glad i en fest, og det kan jeg for s vidt forst, i og med at det ikke finnes noe srlig annet gy finne p i landet enn drikke l. Men man skal likevel lete lenge etter en nasjon som nrmest raner matbutikkene og polet dagen fr helligdager p denne mten. Vi driter som oftest i hva vi feirer, s lenge det er sosialt akseptert (for det er vi veldig nye med finne ut p forhnd) inkludere alkohol. For meg er 17.mai en helt vanlig dag, og det synes jeg bare skulle mangle, i og med at jeg er 21 r.

Etter ha feiret 17.mai i 21 r, med unntak av det ene ret jeg ikke gadd og st opp og ret jeg var russ, er jeg rett og slett lei av hysteriet rundt denne dagen. Og ja, jeg har ftt med meg at grunnloven ble stiften p Eidsvoll i 1814, og at Norge ble en uavhengig stat og bla bla bla. Get over it. Om to r er dette 200 r siden. En ting er informere elever om dette gjennom historiebker p skolen, en annen ting er lpe rundt i gatene med budeiedrakt og hoffnarrsko. Mennesker, dere mennesker.

Is, brus og heliumsballonger er gy det. FOR FEM RINGER. For oss andre, burde dette vre en helt vanlig dag. Apropos bunad. What the fuck is wrong with you guyes? Det er ikke fint, bare s det er sagt. Og hvis man p dd og liv m ha en nasjonaldrakt, hvorfor kan man ikke kjre noe litt mer sexy? Som for eksempel dette:



Men for all del, hvis damer vil se ut som budeia p Synnve gulosten forstr jeg det. Og hvis opplegget er at menn nsker likne Per Spelmann er jo det greit. Nei, for all del. G i bunaden deres s mye dere vil for min del. Jeg holder meg innendrs. Bare prv demp den hornmusikken litt er dere greie, snn at jeg fr sove hvis jeg ikke blir full.

Xoxo Guds beste barn

Selvkontroll

Alarmen ringer. Du hrer den, langt borte i det fjerne, men du ignorerer den. Slumre. Du hater slumre, og lurer p hvilken tyrann som var ute etter gjre morgenen din til en slagmarkved finne opp denne terrorliknende funksjonen. Det ringer igjen. Str du opp? Aldri. Hvorfor gjr du dette mot deg selv? Hater du deg selv s inderlig? Tydeligvis. Du sovner igjen. Vkner ikke fr det har blitt mrkt, og en ny dag er forbi. Fint det, tenker du. Da slapp du denne dagen ogs. Du blir liggende i sengen og vurdere din mentale helse. Er du psykisk syk? Deprimert? Schizofren? Alternativene er mange. Du tusler ned p kjkkenet. Rister deg en brdskive og bruker femten minutter p bestemme deg for om du skal ha p nugatti eller syltety. Du klarer ikke bestemme deg, s det blir ikke noe plegg. Like greit. Du tar en bit av den trre brdskiven. Den er vond. Du lurer p hvor gjerrig du egentlig er som kjper brd til seks kroner. Ikke rart det smaker dritt.

Det strste irritasjonsmomentet i hverdagen er ikke lenger rosinhuden til den gamle dama p bussen, som strekker og skrumper seg rundt munnpartiet om hverandre, avhengig av om hun myser med ynene. Det er heller ikke s nye lenger at den samme rosinen prikker deg s hardt p skulderen at prikkingen fles som noe langt verre enn smerten som kan forrsakes av en negl. Den lange, uklippede neglen hennes som sikkert har vokst siden 1963, prikker og prikker. Da du innser at hun ikke kommer til slutte, snur du deg mot henne og sier "Ja?". Hun informerer deg om at hun skal av bussen p Majorstuen. Ja vel? Det er fem stopp til, men takk for informasjonen. Du plugger inn reproppene igjen, men tror du hun lar deg vre i fred? Det er lov drmme. Hun vil gjre seg klar til g av. Og du blir pent ndt til slippe henne forbi. Hun moser seg gjennom folkemassen og stiller seg i en posisjon der hun har fri tilgang til utgangen. Det som imidlertid skjer nr folk skal av et par stopp fr, er at hun blir ndt til g av bussen for slippe folk ut. Da hun skal p igjen, har bussen kjrt.

Det er heller ikke motbydelig lenger, at nybakte mdre som ser ut som om de er 16 r i klesveien, pakker opp den uspiste matpakka p bussen og gnir den utover trynet til den lille snrrungen i sportsvogna. Det lukter gammel og sur leverpostei over hele bussen, og det ser ut som snrrungen har tatt seg en svmmetur i matboksen. Leverposteien har klistret seg rundt munnen, festet seg i hret og litt overalt i grunn. Og tror du ikke den nybakte mammaen tar seg en liten bit av brdskiva selv?

Du lper av bussen p neste stopp og gjemmer deg inni en busk for spy. Men det gr bra, for du er ikke irritert lenger. Du spy sikkert fordi du er syk. Ikke fordi du ble kvalm av leverposteien som blandet seg med den grnne snrra til ungen.

Det som derimot irriterer deg, er din mangel p selvkontroll.

Hvorfor klarer du ikke trene en liten time om dagen? I verste fall en liten halvtime. Eller en halvtime annen hver dag. I det minste et kvarter et par ganger i uka. Og hvorfor lar du deg selv friste av reklame? Hvorfor m du lpe til Bunnpris og kjpe deg pizza etter ha sett en Grandiosa reklame. Det at det i det hele tatt er mulig la seg friste av Grandiosa reklamene er s nedverdigende i seg selv at det er grunn nok til aldri g ut dra igjen. Du vet du at du er et offer for markedsfringsvoldtekt. Du blir sur p deg selv for at Grandiosa reklamen skaper et ubevist behov hos deg, og du blir sur nr du har pizzaen har forlyttet seg fra ovnen og ned den altfor utstende magen din. Den svake selvkontrollen frer til at du atter en gang fr drlig samvittighet, s du prver rette det hele opp med en joggetur. Men plutselig befinner du deg i en gate full av nye fristelser. Solstudio p den ene siden, videoutleie og godis butikk p den andre.

Dagen avsluttes med en flakse vin, tre paraply drinker og fem l, snn at du er fyllesyk i morgen og dermed slipper st opp.




Xoxo Guds beste barn

Jeg slr opp!

Ingen mennesker er gjennomfrt rlige. I hvert fall ikke 110 prosent, en prosentandel som er et svrt utbredt utrykk p Paradise Hotel. For dere som ikke vet hva Paradise Hotel er; dere har virkelig ikke gtt glipp av noe, og jeg skulle virkelig nske jeg aldri hadde blitt eksponert for tv-konseptet, deltagerne og alt som flger med dette levende beviset p at vi har brukt den frie viljen som vi fikk utdelt av jordens skaper veldig, veldig feil. Jeg er i hvert fall traumatisert for livet.

I motsettning til paradise deltagerne, vil vi mennesker s veldig gjerne fremst som feilfrie, og noe av det vi aller helst vil omtales som er rlige, redlige, og rause. rlighet handler om si sannheten, noe vi er s redde for at vi er p vei til utslette vr egen taleevne.

Dersom du skal gjre det slutt med kjresten, tviler jeg p at du sender en tekstmelding med flgende info: "Jeg slr opp. Jeg er s sykt lei av trynet ditt. Jeg er egentlig dritt lei hele deg. Sneiks." Det er klart, dette er et ekstremsport eksempel, men grunnen til at du slr opp er ikke at du trenger litt tid for deg selv, som du ender med si "face to face", selvflgelig, fordi det er sosial uakseptert gjre det slutt p sms. Mms, e-post, facebook og twitter er ogs fy-fy. Medier som radio og tv er heller ikke lov. Sikkert ikke aviser eller magasiner heller. Jeg tror ikke det er lov sl opp ved skrive en bok, eller brev heller. Og ikke f en venn, slektning eller tilfeldig forbipaserende til utfre oppgaven. Det jeg er litt usikker p er om det er lov bryte seg inn i postkassa til kjresten, som om noen strakster skal bli eks-kjresten, og skrive dette p en regning som ligger der og stver ned: "Jeg gjr det slutt. Snn bortsett fra det hper deg du fr en fin dag."

Minus + minus = +

Regningen (som er minus) + Beskjeden p regningen (i hvert fall minus) = Dette ble en bra dag! (smilefjes)

Dette virker relativt logisk for min del. Kjresten har allerede en kjip dag (dette er bare noe vi antar for f eksempelet til bli fullkomment), og den blir i hvert fall ikke noe bedre nr han ser regningen (som er selveste husleien for mai). Men n er han allerede i et kjipt humr, s da tar liksom ikke beskjeden om at du slr opp alt fokuset. Tenk om du skulle gitt denne beskjeden p en dag han var i godt humr. Hvor grusomt hadde ikke det vrt? se gleden sakte, men sikkert slukes i ynene hans.

Uansett. Det er sosialt akseptert (dette er nrmest en lov) at man skal gjre det slutt via en personlig samtale under fire yne. Og man skal gjerne skne den andre parten s mye som mulig. Derfor sier man ofte: "Det er ikke deg, det er meg", eller "Jeg trenger bare en pause, det har vrt s mye i det siste", eller "Jeg tror vi har vokst fra hverandre". Nr grunnen til at man slr opp som oftest er fordi man har funnet en annen, er mer forelsket i seg selv enn i partneren eller rett og slett er lei av partnerens tryne, som i det flotte eksempelet over.

Samme problemstilling (det vre rlig) dukker opp ved utallige situasjoner i hverdagen. Si at du for eksempel blir bedt i en bursdag til en venninne. Du har egentlig ikke noe lyst til g, og bestemmer deg for at du skal kansellere hele greia i siste sekund. Du sender en sms der det str flgende: "Jeg er virkelig lei for det, men jeg blir ndt til jobbe overtid. Skikkelig dritt. Dere fr kose dere uten meg, s tar vi det igjen ved en senere annledning! Hilsen jobbnarkomanen". Nr grunnen til at du ikke kommer egentlig er en helt annen. Du har rett og slett lyst til slappe av, og orker ikke tanken p alle de overfladiske venninnene hennes. "Heeeeei, hvordan gr deeeet? S fin du er p hreeet! h, s fin kjoleeee. Hvor er den fra?", and so on. Du ser frem til en helaften der du skal pleie deg selv med ansiktmaske og reality tv. Hadde du vrt rlig, hadde du skrevet flgende p sms: "Hei sveis. Orker ikke noe bursdagsopplegg i kveld. Ikke helt i humr til hrsprayvoldtekt og sushi-prat (som jeg foressten er drit lei av). Tar det igjen med en skikkelig fest neste helg? Btw: Tanken p venninne dine gir meg hodepine".

rlighet, du liksom.

Men p en annen side er det da enda godt at vi har vettet i behold, i hvert fall til en viss grad. Ved fremstille oss selv som rlige, mener vi egentlig at vi bryr oss om hva motparten kommer til mene eller fle. Det at vi er s opptatt av motpartens reaksjoner at vi utsetter oss selv for lyve, viser at vi ikke er gjennomfrt egoister. Ordet rlighet, slik vi bruker det i dag, burde likevel byttes ut med et antonym. Jeg skal i hvert fall tenke meg om neste gang jeg trekker frem positive egenskaper ved meg selv, og passe p at en av disse p langt nr skal vre rlig.



For jeg er ikke noe bedre enn deg, jeg lyver hver dag jeg ogs.

Xoxo guds beste barn

Kloningsakademiet

Det er rett og slett utrolig, hvor mye tid og energi jeg har brukt p krangle med Guds svar p djevelen, nemlig trikke-buss-t-bane-tog kontrollrene p grunn av det stusselige "vi lever p1800-tallet" klistremerket som skal, wait for it, klistres pstudentkortet fraBI. For jeg mener, det koster like mye g p BI som det koster kjpe seg 2400 halvlitere. Eller abbonere p 5 nye selvhjelpsbker fra bokklubben hver eneste dag i 365 dager.

l eller bok, du blir garantert klok. Ikke det at en person med venner kjper seg 2400 l p en gang, eller abonnerer p selvhjelpsbker. Likevel vil du mest sannsynelig bli mer reflektert og lykkelig enn du noen gang kommer til bli p BI - the Norwegian school of buisness and communication (lite kreativ tittel med tanke p den nye, trendy superhelt fenomenet som rder over skolen). Eller i Nydalen generellt. For nr det faktisk koster penger studere, synes jeg man burde man f et fint klistremerke p studentkortet sitt. Kontrollren skal sitte igjen og tenke flgende: "Hun gr p BI, ja! Da er hun sikkert rik, kul og smart. Og pen, selv om hun likner p en blodappelsin i ansiktet og har masse ekle kviser".

Etter en lang samtale med meg selv, turte jeg ikke annet enn ta den jvla t-banen, retning Storo. Storo er forresten mitt hat sted nummer to. Etter Nydalen, s klart. Eller nr jeg tenker meg om er Majorstuen og Frogner verre. Relativt ironisk nr jeg bor p Maja (som alle de "kule" kaller stedet). Men p en annen side utrolig postmoderne. Uansett. P t-banen ble jeg kjent med en hyggelig sigyner. Han var i hvert fall hyggelig inntil jeg fant ut at han prvde stjele mobilen min. Som for vrig ikke hadde gjort s mye. I og med at jeg besitter en Nokia fra etterkrigstiden.

Nr jeg ikke hadde sigyneren snakke med lenger, fikk jeg noe som kan sammenliknes med et angstanfall/latterkrampe. S jeg drakk opp vinflasken jeg hadde kjpt p Oslo Ciry. Oslo City = sj, tenker du. Oslo City = hipster, tenker jeg. Glemte egentlig bare g av bussen, og hvor ender man da? Bussterminalen s klart. S da kjpte jeg like godt en flaske vin. Siden jeg ikke vet om noe annet gjre p Oslo City. S da jeg kom frem til BI var jeg full. Skulle i hvert fall nske at jeg var det, for synet jeg ble mtt var skremmende. Hadde virkelig ikke gjort noe med et par av disse:

Jeg flte meg umiddelbart svimmel, kvalm og kt. Minus kt. Som man ofte gjr etter en fuktig natt med alkohol, dop og rverstreker. Rundt meg svermet det av mennesker med dde rever rundt halsen og vesker av skinn som de sikkert har fremskaffet ved hjelp av jakt. Er det forresten ingen som vet om New York Yankees har begynt trene i Nydals omrdet? Jeg vet, den spken er eld gammel. Men den gennomsnittlige mannen i gata ville nok hatt sine tvil. Til tider fikk jeg s vondt i hodet at jeg mtte sette meg ned og sl hodet i bakken. Jeg sluttet da jeg ble tilbudt hjelp fra en uteligger.

Belive it, or not, men jeg s det samme mennesket opptil fem ganger p to sekunder. P forskjellige steder, til og med. Har hrt rykter om at noen p BI deler ut magiske piller slik at man fr superkrefter. Kan jo tenkes at dette er rsaken til at den samme gutten og den samme jenta var overalt p skolen i lpet av de fem minuttene jeg var der.

Da jeg omsider tok meg samen, og slo meg til ro med at gutten og jenta p BI er vanelige mennesker, bare at de kan fly, fikk jeg hentet klistremerket, stjlet en kaffe fra utenlandsstudentenes private VIP floot og kommet meg til helette ut derfra.




Xoxo guds beste barn

Rsolutions de Nouvel An

Nyttrsforsetter er et uttrykt ml, plan eller nske for det nye ret, sier Wikipedia. For meg der i mot, er det et regelrett slag i trynet. Og ikke p den positive mten. Nr noen spr meg: "Har du noen nyttrsfortetter i r da, Marimor?", svarer jeg p trass: "Nei, jeg har aldri hatt det og skal aldri ha det heller". Dette er selvflgelig bare tull og plsevev.Selvflgelig har jeg hatt nyttrsforstetter. Og du kan sikkert tenke deg hva resultatene ble. Nada. Jeg er fanget av utallige lyster, og fr karakter F nr det gjelder selvkontroll. Skulle jeg for eksempel vrt med p det (u)populre tv3 programmet Fristet hadde jeg mest sannsynelig valgt den frste og beste fristelsen.


Det er forresten grunnen til at jeg ikke meldte meg p. Et r skrev jeg "Bli fit" med store blokkbokstaver p et bilde fra bladet Shape Up og hang det over sengen. Dette endre med at jeg la p meg 10 kg ekstra. Som dere skjnner, bare tanken p nyttrsforsetter fr meg til innse hvor drlig selvkontroll jeg har, noe jeg ellers i ret har lrt meg leve med. Det hres kanskje ut som om jeg prver psyke dere ut, noe som hadde vrt en relativt genial id, men nei. Dere har helt sikkert en sterkere psyke enn meg. Hvis ikke synes jeg synd p dere. Virkelig. Uansett, "lykke til!"

Xoxo Guds beste barn




Les mer i arkivet Mai 2012 Februar 2012 Januar 2012
hits